Hvornår behøver Du hjælp i fjellet?

Her er en lille sjov historie om brug af spotten i Grand Canyon i USA, hvor redning åbenbart i modsætning til alt andet i Amerika er gratis?: www.nationalparkstraveler.com/2009/10/th...on-national-park4790

Nu skulle dette ikke komme til at handle om Norges eller andre landes nasjoonaløkonomi, så lenge styresmaktene har vedtatt at redning skal være gratis, så er det jo det - uavhengig av hvilket land det er inkl. Danmark. Eller ville terskelen for at ringe en gratis redningstjeneste være anderledes hvis landet havde dårlig økonomi?

Temaet her går jo mer på hvornår man selv mener at en aksjon kan forsvares, og hva man evt. selv gjør/har gjort for at være forberedt på at løse ikke livstruende situasjoner selv.

Jeg får lyst til at sitere redningstjenesten (Norge):
"Det er ikke bare økonomiske og samfunnsmessige hensyn som danner grunnlaget for vår redningstjeneste. Viktigst er det at tjenesten forvalter noe av det mest sentrale i vår kultur:

Respekten for menneskelivet og solidariteten oss i mellom når noen trenger hjelp."

Men er vi solidariske i bruken av tjenesten når vi er på fjellet? Hvis man tilkaller redningstjenesten, fordi resten av gruppen ikke vil gi avkall på sin planlagte ferieopplevelse for at hjelpe en turkammerart? Som i Ennamaria sitt eksempel, at man tilkaller redningstjenesten fordi en i gruppen vitterlig ikke selv KAN gå, og alles tur bliver ruineret av, at man fx skal afbryde turen og gå tilbage?
Og så kommer jo også spørsmålet hvordan ville I tenke/agerer hvis man kunne risikere at skulle betale for redningen eller dele av den for eksempel 10.000-100.000,-?
Ville det påvirke Jeres valg at tur/handlinger?
Jeg ved at der i Norge, I enkelte tilfelle er reist krav om "symbolsk betaling", da pga. særlig uaktsomt adferd.


Er der ingen som har gjort sig nogle tanker omkring om/hvordan "holdningen" til redningstjenesten spiller inn på hvordan og hvor man ferdes?

Jeg lure også på om der ikke er noen av jer som planlegger og øver på, hvordan man kan løse situasjoner selvstendig? (og hva er det da?)

Fjeldabe skrev: Men er vi solidariske i bruken av tjenesten når vi er på fjellet? Hvis man tilkaller redningstjenesten, fordi resten av gruppen ikke vil gi avkall på sin planlagte ferieopplevelse for at hjelpe en turkammerart? Som i Ennamaria sitt eksempel, at man tilkaller redningstjenesten fordi en i gruppen vitterlig ikke selv KAN gå, og alles tur bliver ruineret av, at man fx skal afbryde turen og gå tilbage?

Det er jo et interessant spørgsmål, personligt er de fleste af mine fjeldturer soloturer, så jeg har ingen andre ressourcer at trække på, så der skal ikke træffes et valg af andre. Kan jeg ikke selv bevæge mig sikkert videre kontakter jeg redningstjenesten. Dette gør selvfølgelig valget nemmere, men så kan man på den anden side spørge om det er forsvarligt at gå på fjeldet alene? Der skal jo væsentligt mindre til når man er alene for at man er nødt til at kontakte redningstjenesten.

Fjeldabe skrev: Og så kommer jo også spørsmålet hvordan ville I tenke/agerer hvis man kunne risikere at skulle betale for redningen eller dele av den for eksempel 10.000-100.000,-?
Ville det påvirke Jeres valg at tur/handlinger?

Jeg ville ikke ændre adfærd, hvis jeg ikke er dækket ville jeg tegne en forsikring, på samme måde som jeg ville hvis jeg rejser til et land hvor jeg ikke er dækket af basal sygesikring. Jeg har faktisk allerede via min Delorme Inreach et Geos abonnement der netop dækker en del udgifter ved SAR i lande hvor dette ikke er gratis. Betingelserne for denne forsikring kan læses her

Fjeldabe skrev: Er der ingen som har gjort sig nogle tanker omkring om/hvordan "holdningen" til redningstjenesten spiller inn på hvordan og hvor man ferdes?

Jeg lure også på om der ikke er noen av jer som planlegger og øver på, hvordan man kan løse situasjoner selvstendig? (og hva er det da?)

Mange af de problemer som folk får på fjeldet kan ofte løses ved at have et par overligger dage. Problemet er ofte at folk går så meget op i at vægtoptimere deres rygsæk at de kun sørger for at have lige præcis nok mad til turen hvis den forløber planlagt. Når de så bliver syge eller for en mild forstuvning som ville være gået over efter et par dages hvile går de i panik fordi provianten er ved at slippe op, et problem der måske ikke var opstået hvis de havde lidt ekstra med at tære på.

Et godt udstyret førstehjælpsæt som man har sat sig ind i at bruge! kan også løse det meste. Jeg har foruden "lappegrej" forskellige medicin med, så jeg kan behandle en del af de ting der ellers kunne volde problemer. F.eks. kan et bredspektret antibitikum som ciproxin klare mange infektioner som ellers kunne udvikle sig og gøre det umuligt at fortsætte.

Jeg er ny på dette forumet, og oppdaget det etter at en link ble lagt ut av en bruker på et tilsvarende norsk forum.
Diskusjonen er interessant siden jeg selv har mer enn 20 års erfaring fra den frivillige redningstjenesten, Røde Kors Hjelpekorps, jeg har vært turleder / guide for den lokale Turistforening i over 10 år og har lang erfaring med fjellvandring og andre utendørs aktiviteter.
Jeg bor ikke så langt fra et av Norges mest besøkte turistmål, Preikestolen, og her har vi hvert år flere tilfeller av at turister blir hentet ned med helikopter selv om det kanskje i ettertid kan vise seg å ikke alltid være 100% påkrevet.
Jeg har også selv brukket et leggbein på tur alene i et av våre populære turområder, men klarte dengang selv å ta meg hjem uten hjelp.
Den Norske holdningen er den at det er bedre med en helikoptertur for mye enn en for lite. Redningstjenesten har ikke budsjett for slike oppdrag, regningen går rett inn i statskassen, og jeg tror ikke dette på noen måte er en trussel for vår velstand.
Vi har to typer helikoptertjenester som benyttes til redningsaksjoner. Norsk luftambulanse www.norskluftambulanse.no/ som er en privat stiftelse og redningshelikopter forsvaret.no/operasjoner/norge/Sider/redder-liv.aspx som ligger under det Norske forsvaret.
Dette temaet har vert diskutert også på Norske nettsider og ofte kommer også diskusjonen opp i aviser og andre medier hvor vidt hver enkelt som får hjelp selv skal måtte dekke noen av utgiftene.
Vårt prinsipp er at alle slike aksjoner skal dekkes over statskassen for å unngå at folk lar være å tilkalle hjelp i frykt for en stor regning.
Men hva med uaktsomhet? Det som er uaktsomt for deg trenger ikke være uaktsomt for meg, og hvem skal avgjøre dette?
Når man ringer 113 i Norge så kommer du i kontakt med AMK, akuttmedisinsk kommunikasjonssentral. Det er de som betjener denne sentralen som, sammen med politiet, avgjør hvilke resurser som skal benyttes i et hvert tilfelle og det er ikke mulig, som noen hevder, selv å rekvirere et redningshelikopter.
I dag er det veldig mange, både nordmenn og andre turister som drar ut på tur uten tilstrekkelig erfaring eller utstyr og da er det naturlig at det kan bli mange kanskje unødvendige aksjoner. Men hvis vi ønsker at folk skal bruke naturen og fjellet så må vi bare være beredt på å betale det som en slik aktivitet vil koste. Alternativet er at kun de barskeste av oss vil komme til å bruke naturen og sett i et folkehelseperspektiv så er nok ikke dette ønskelig.
www.aftenbladet.no/nyheter/lokalt/ryfylk...estolen-3377646.html

Hej Egon, velkommen til så godt der var kommet et link på fjellforum. Sikkert mange her som vil ha nytte av din erfaring og lokalkjennskap på «Sørvestlandet»!

I forhold til redningstjenesten (forsvaret), så er det jo slikt at den inngår i de årlige budsjettproposisjoner. Men det er også sådan at gjennomførelsen av redningsoppdrag i Norge bygger på samvirkeprinsippet, og at alle offentlige etater må delta i redningsarbeid i det omfang at de har egnede og tilgjengelige ressurser, det understrekes i St. meld. nr. 86.
Grunnlaget for redningsaksjoner i Norge fra 1970, er basert på et konsensusgrunnlag hvor alle tenkelige offentlige, frivillige og private institusjoner har forpliktet seg til å delta. Forutsetningen er dessuten at de utgifter som påløper i den forbindelse, skal dekkes innen institusjonens alminnelige budsjett.
Her under kommer bl.a. den offentlige ambulansetjenesten og luftambulansen, som drives av ulike private selskaper for eksempel Norsk luftambulanse AS og stiftelsen Norsk Luftambulanse som dominerer i Sør-Norge.

For de som ikke er kjent med redningsarbeidet i Norge, så skal det nevnes, at innsatsen i stor grad baseres på de frivillige redningsorganisasjoner som Røde Kors og mer spesialiserte grupper som Norske Alpine Redningsgrupper. Disse finnes rundt omkring i lokalsamfunnene over hele landet, og stiller deres resurser tilrådelige på frivillig basis (gratis). Den frivillige medvirkning i redningstjenesten sparer norske skattebetalere for meget betydelige beløp hvert eneste år. Justisdepartementet støtter denne innsatsen med et årlig økonomisk tilskudd. Det er verd at tenke på, at i den del aksjoner er det ikke bare et helikopter og offentlige instanser som bliver involvert. Ofte bliver 6-12 frivillige satt i beredskap/kaldt ut samtidig, og omfanget av aksjoner er ganske betydelig.


Men nu var temaet for tråden ikke så meget tiltenkt finanseringen av redningstjeneste, eller i hvilket omfang den bliver brukt og til hva.
Mer hvilke tanker og holdninger folk har omkring redningstjenester og egen bruken av disse, samt hvilke tanker og forbereder folk gjør seg i relasjon til å kunne takle ulike uhells-situasjoner.
For jeg er personlig ikke enig i påstanden: Alternativet er at kun de barskeste av oss vil komme til å bruke naturen og sett i et folkehelseperspektiv så er nok ikke dette ønskelig.
Jeg tror man kommer langt med holdningsskapende arbeid/tiltak – min holdning er grunnleggende at naturen er til for alle, men ikke alt natur er til for alle.
For der er intet som tyder på at antallet av folk som nytter naturen har endret seg betydelig de siste mange år, det man der i mot har konstatert, er at aktivitetene og demografien har endret seg. Alt imens har antallet av aksjoner knyttet til friluftsaktiviteter økt ganske mye.
Det finner jeg interessant, og reiser spørsmålet om hvilke holdninger som dominerer blant utøverne av friluftsaktiviteter, i forhold til ansvaret for egen (og andres) sikkerhet, og bruken av redningstjenester/eksterne resurser.

Mange her forummet har vandret i mange år, også før mobiltelefoner og sattelitter gjorde det alm. økonomisk tilgængeligt at kommunikere med omverdenen på en fjeldtur.

Dengang planlagde man ud fra, at hjælp skulle tilkaldes ved at gå til en hytte med nødtelefon. Vurderingen hjemmefra var vel, at et nødopkald kunne skyldes et brækket ben, måske en voldsom knivskade eller hvis man skulle dratte i en gletcherspalte.

En forstuvet ankel eller knæ, vabler og andre smerter, ville man skulle bevæge sig videre med - nemmeste vej ud.

Jeg er lidt i tvivl, Fjeldabe, hvorfor du egentlig spørger? Der er da ingen tvivl om, at bare muligheden for at trykke på den røde knap på Spot,en er der, gør at det vil blive brugt.

Og for dem der vandrer alene, er det en fin sikkerhed for at blive fundet.